Østerrike har ingen serviceavgift. Ingenting legges til regningen din, ingenting er obligatorisk, og ingen reagerer dårlig om du ikke gir noe i det hele tatt. Det som finnes i stedet, er en vane, og den er bemerkelsesverdig konsekvent: fem til ti prosent, overrakt i det øyeblikket du betaler, i kontanter. Den ene setningen besvarer det meste av det besøkende vil vite. Resten av denne siden handler om situasjonene der det ikke er fullt så enkelt.
Kortversjonen
| Hvor | Hvor mye | I praksis |
|---|---|---|
| Bestilt transfer | 5–10 % | Ikke inkludert i fastprisen. Vurderes etter servicen, ikke etter avstanden. |
| Taxi med taksameter | Rund opp, ca. 10 % | En tur på 14,20 blir som regel 15 eller 16. |
| Restaurant | 5–10 % | Si totalbeløpet du vil betale når kelneren forteller deg hva regningen er på. |
| Kafé eller bar | Rund opp | 4,60 blir 5. Kaffehusene forventer det mer enn barene. |
| Hotellpikkolo, romrengjøring | 1–2 € per bagasjestykke eller dag | Legges igjen på rommet, ikke overrakt i hånden. |
| Frisør, guidet omvisning | ca. 10 % | Samme logikk som på restaurant. |
| Butikker, apotek, billettluker | Ingenting | Forventes ikke, og er litt pinlig om du tilbyr det. |
I taxi — og i en bestilt transfer
En taxi med taksameter i Wien er enkel: Du runder opp, eller legger til omtrent ti prosent på en lengre tur. En forhåndsbestilt transfer føles annerledes fordi prisen ble avtalt før noen satte seg inn i bilen, og passasjerer antar ofte at dermed er alt gjort opp.
Fastprisen vår inkluderer ikke drikkepenger. Den dekker turen, kjøretøyet og ventetiden. Om du gir noe i tillegg, er din avgjørelse, og den bør følge servicen du faktisk fikk — ikke lengden på turen. De fleste sjåfører setter pris på fem til ti prosent; på en transfer til sentrum for 44 € er det omtrent 2 € til 4,50 €. Om en sjåfør virkelig gjorde ankomsten din enklere, finnes det ingen øvre grense.
Vi sier dette åpent fordi det virker begge veier. En sjåfør som vet at god service blir lagt merke til, oppfører seg annerledes enn en på ren fastlønn: Han følger med på ankomsttavlen i stedet for klokken, han bærer den tunge kofferten uten å bli spurt, og han vet hvilken hotellinngang som faktisk er åpen klokken seks om morgenen. Det er det du betaler for når du gir drikkepenger — ikke en avgift, et signal.
Og det virker også motsatt vei. Var sjåføren for sen, uvennlig eller kjørte han dårlig, er det et fullt legitimt svar å ikke gi noe, og det forteller oss noe vi trenger å vite. Drikkepenger gitt av forlegenhet hjelper ingen.
Hvordan du faktisk overrekker dem
Her går det galt for mange besøkende, for Østerrike gjør det annerledes enn den engelskspråklige verden. Du legger ikke igjen penger på bordet. Mynter som blir liggende etter at du har betalt, ser ut som noe du har glemt, og på en full kafé kan de havne hos feil person.
I stedet er drikkepengene en del av betalingen. Kelneren kommer til bordet og sier beløpet. Du sier summen du vil betale — inkludert drikkepenger — og gir fra deg pengene. En regning på 18,40 blir til «tjue, takk» — 1,60 blir igjen som drikkepenger, og du får ingenting tilbake. Vil du at akkurat vekslepengene skal bli igjen, er frasen «stimmt so»: det stemmer slik, behold resten.
Det samme gjelder i taxi og transfer. Du sier totalbeløpet du vil betale, eller du gir en seddel og sier «stimmt so». Ingen teller opp noe foran øynene dine.
Hvorfor kortet ditt ofte ikke kan
Wien tar kort nesten overalt. Drikkepenger er unntaket. Mange terminaler i restauranter, kafeer og taxier trekker rett og slett beløpet på regningen og har ikke noe felt for noe ekstra, og på mindre steder ville personalet ikke engang vite hvordan man legger til noe om du spurte.
Den praktiske konsekvensen er lite glamorøs: ha med litt kontanter. Mye trengs ikke — en håndfull mynter og et par små sedler dekker en uke med kaffe, taxi og hotellpikkolo. De som ankommer med bare kort, er de som blir stående ved bordet og beklage seg, og det er en verre opplevelse enn å ha to euro i lommen.
Der ingen forventer noe
Supermarkeder, bakerier, apotek, offentlige kontorer, museumskasser, kollektivtransport. Ingen av stedene forventes det noe, og tilbyr du det, blir det høflig avslått eller stille undret over. Én ting ser ut som drikkepenger og er det ikke: Mange offentlige toaletter i Wien tar femti cent ved inngangen. Det er en avgift, den er ikke frivillig, og den går ikke til noen som drikkepenger.
Spørsmål folk faktisk stiller
Forventes det drikkepenger i Wien?
Forventet er et for sterkt ord, men det er normalt. Ingen løper etter deg på gaten, og ingen regning har en obligatorisk serviceavgift. På restauranter, kafeer og i taxier hører drikkepenger til rutinen, og å ikke gi noe i det hele tatt blir lagt merke til. Fem til ti prosent dekker nesten enhver situasjon.
Er drikkepenger inkludert i transferprisen hos ATAV?
Nei. Fastprisen vår dekker turen, kjøretøyet og ventetiden — drikkepenger er ikke inkludert. Om du gir noe, og hvor mye, er helt opp til deg og avhenger av servicen du fikk. De fleste sjåfører setter pris på fem til ti prosent, som på en transfer til sentrum er omtrent 2 € til 4,50 €. Det finnes ingen øvre grense om du var virkelig begeistret.
Hvordan gir jeg drikkepenger på restaurant i Wien?
Du gir dem når du betaler, ikke ved å legge igjen mynter på bordet. Kelneren sier totalbeløpet, og du sier summen du vil betale inkludert drikkepenger — for eksempel «tjue» for en regning på 18,40 — og får veksel ut fra det. Sier du «stimmt so», betyr det: Behold vekslepengene.
Kan jeg gi drikkepenger med kort i Østerrike?
Ofte ikke. Mange kortterminaler i Wien har ikke noe felt for det, og på mindre steder trekker maskinen rett og slett beløpet på regningen. Å ha noen mynter og små sedler på seg er det praktiske svaret, selv i en by der kort ellers fungerer nesten overalt.
Hvor mye drikkepenger gir jeg en taxisjåfør i Wien?
Rund opp, eller legg til omtrent ti prosent på en lengre tur. Ved 14,20 på taksameteret betaler folk vanligvis 15 eller 16. På en forhåndsbestilt transfer til fastpris gjelder samme logikk — du vurderer servicen, du regner ikke ut turprisen på nytt.
Hvor bør jeg ikke gi drikkepenger i Wien?
I supermarkeder, apotek, bakerier, på offentlige kontorer og ved billettluker. Der forventer ingen noe, og å tilby det kan bli pinlig. Offentlige toaletter er unntaket i motsatt retning: Mange tar 50 cent ved døren, og det er en avgift, ikke drikkepenger.